SCSCoN på Facebook

[Richard Prestegård]

Da har supporterklubben tatt steget opp blant de sosiale mediene. Dette ble vedtatt på det første styremøtet, men det har drøyd litt lenge før siden ble opprettet. Jeg, som veldig mange andre nordmenn, har laget en bruker på Facebook og det er her supporterklubben nå har fått en egen side. De sosiale mediene har etter hvert fått stor innflytelse, og vi ser det som en god mulighet til å verve flere medlemmer. Kanskje også få verve flere unge medlemmer slik at aldersforskjellen viskes litt ut. Så da er det bare å trykke på linken under å trykke "Like/Liker"

http://www.facebook.com/pages/Stoke-Cit ... 2161665889

PS: Om det er noen der ute som ønsker noen skikkelige gode Stoke diskusjoner, dele noen meninger, bilder etc, så er det bare å legge meg til som venn på Facebook! Navnet er like enkelt som brukernavnet mitt på forumet!

Be Proud - Be Loyal - Be Stoke

[Morten T.]

Ja, det måtte vel komme......

Vel, vel, håper fortsatt at disse sidene blir sentralnervesystemet til supporterne i Norge/Noreg, men har jo i min søken etter info registrert at noen supporterklubber bare har supporterklubbsider hos det tidsriktige og populære fenomenet "Facebook"....

Kanskje det er veien å gå etterhvert?

Kjør debatt!

[Richard Prestegård]

Det kommer ikke til å skje i SCSCoN. Siden på Facebook er bare for å samle supportere og kanskje verve noen av de litt yngre der ute som sitter mer på Facebook enn noen andre sider. Så du kan ta det helt med ro Morten

[Lilledino]

Mener at dette også ble foreslått for over 1 år siden..

På tide å komme på Face ja

[Ovis]

Kjempebra tiltak folkens.

[Morten T.]

Det kommer ikke til å skje i SCSCoN. Siden på Facebook er bare for å samle supportere og kanskje verve noen av de litt yngre der ute som sitter mer på Facebook enn noen andre sider. Så du kan ta det helt med ro Morten

Jeg tar det med ro. Det er derfor jeg ikke er på facebook.....

Uansett, sikkert et bra tiltak dette og min personlige holdning til såkalte "sosiale" medier( Jeg trodde "sosial" betydde å drikke øl sammen, jeg ) er selvfølgelig helt underordna.

Håper også at den yngre garden snart får øya opp for Stoke, og håper at dette er et tiltak som kan funke for å hekte de på.

[Lars]

Jeg bruker Facebook veldig aktivt, i hovedsak for å holde kontakt og knytte kontakter med likesinnede personer som meg. Da snakker jeg om musikk, folk jeg har truffet på konserter, festivaler osv. Jeg har ingen problemer med facebook whatsoever siden jeg har satt mine personverninnstillnger på det absolutt strengeste. Noen små smutthull finnes nok, men ikke verre enn at det kan jeg leve med. Skjønner at mange kan være skeptisk til hele greia og ikke gidder bry seg, men det er ett utmerket media for å dele og ikke minst få folk oppmerksom på egentlig hva det måtte være.
Så at supporterklubben er på facebook nå ser jeg på som utelukkende positivt. Bra tiltak!!

[Bjarne]

Fra tid til annen skriver jeg i en lokalavis i Ålesund. Jeg tillater meg å legge inn mitt siste innlegg her på forumet. Beklager til de som mener dette blir for mye...



På nett!

For de uinnvidde: Facebook er et nettsamfunn. Det er et sosialt nettverk, der brukeren kommuniserer ved at en profil blir opprettet. Der kan han/hun skrive om seg selv, legge ut bilder samt snakke med andre. Nettsamfunnet har mer enn 500 millioner brukere. (Wikipedia.no)

Etter utallige oppfordringer kastet også jeg meg på facebookbølgen for en tid tilbake. Det var spennende å skulle gjenopprette kontakten med Ragnar, Karl og Åke fra studiedagene. Adresser og telefonnummer ble oppdatert og minnene fra de glade 80-årene fikk humøret til å stige.

Snart ble imidlertid ”veggen” på facebook full av oppdateringer om livet som var rent ut sjokkerende. Det ble fort en belastning å få trykt folks traurige hverdagsliv opp i trynet og det var utrolig hvilket meddelingsbehov enkelte hadde. Selvsagt gikk det an å sjalte ut de verste, de som måtte fortelle når de hadde vært på dass. De fleste av mine ”venner” hadde imidlertid en hang til å dele slikt med andre. Det strømmet på med beskjeder av typen ”Går på trening”, ”Hjemme fra trening” , ”Bra film på TV3 i kveld, Hustruer”, ”Planer om å male huset”. Etter den første uken var glamourfaktoren borte.

Snart kom det venneforespørsler fra kreti og pleti. Jeg ble invitert inn i varmen av folk jeg aldri hadde pratet et eneste ord med, folk som garantert ikke kjente meg og fra folk jeg hadde vært uvenner med siden barneskolen. Det var hun som alltid overså meg når jeg traff henne på gaten, men på facebook ville hun være min venn. Neste gang jeg traff henne fikk jeg kjeft og ble kalt overlegen fordi jeg hadde takket nei til innbydelsen. Så var det de som var så desperat etter å innlede et forhold til meg at de sendte både to og tre forespørsler. De tok ikke nei for et nei. Tro meg, jeg har ingen illusjoner om at jeg er spesielt interessant å ha i vennekretsen, noen mente imidlertid noe annet. Man kan bli høy på pæra av mindre, men jeg kom ned på jorden igjen og forsto at jeg ikke var så unik da John Bruset inviterte meg inn i sitt felleskap av 5000 venner.

Jeg prøvde å holde antall venner på et minimumsnivå, jeg har aldri vært den mest sosiale, men det strømmet bare på. Det kom stadige meldinger om folk som ville knytte nye bånd. Og hvis jeg ikke logget meg inn på profilen min ble e-posten pepret med beskjeder om at jeg var dypt savnet og fortest mulig burde mingle med de andre der ute i cyperspace.

Jeg hadde lagt ut så få opplysninger om meg selv som mulig. Bare navn og e-post adresse var riktig. Der portrettbildet skulle ha vært la jeg ut et bilde av en fotballstadion. Jeg skrev inn falsk fødselsdato og fødselsår, snart strømmet gratulasjonene inn. Hanne i Stavanger, som jeg hadde gått i klasse med på barneskolen, reagerte ikke på at jeg nå var blitt 40 år eldre enn henne. Gratulerer! Koz): lød meldingen.

Etter noen uker hadde venneflokken delt seg i to. Det var de som delte alt, de hadde jeg skjult. De andre fortalte ingenting, de var det lettere å nå på telefon. Jeg hadde forstått hva facebook virkelig var: Et paradis for skvaldrekjerringer av begge kjønn.

Bjarne Fylling
Ålesund

[Morten T.]

Fra tid til annen skriver jeg i en lokalavis i Ålesund. Jeg tillater meg å legge inn mitt siste innlegg her på forumet. Beklager til de som mener dette blir for mye...



På nett!

For de uinnvidde: Facebook er et nettsamfunn. Det er et sosialt nettverk, der brukeren kommuniserer ved at en profil blir opprettet. Der kan han/hun skrive om seg selv, legge ut bilder samt snakke med andre. Nettsamfunnet har mer enn 500 millioner brukere. (Wikipedia.no)

Etter utallige oppfordringer kastet også jeg meg på facebookbølgen for en tid tilbake. Det var spennende å skulle gjenopprette kontakten med Ragnar, Karl og Åke fra studiedagene. Adresser og telefonnummer ble oppdatert og minnene fra de glade 80-årene fikk humøret til å stige.

Snart ble imidlertid ”veggen” på facebook full av oppdateringer om livet som var rent ut sjokkerende. Det ble fort en belastning å få trykt folks traurige hverdagsliv opp i trynet og det var utrolig hvilket meddelingsbehov enkelte hadde. Selvsagt gikk det an å sjalte ut de verste, de som måtte fortelle når de hadde vært på dass. De fleste av mine ”venner” hadde imidlertid en hang til å dele slikt med andre. Det strømmet på med beskjeder av typen ”Går på trening”, ”Hjemme fra trening” , ”Bra film på TV3 i kveld, Hustruer”, ”Planer om å male huset”. Etter den første uken var glamourfaktoren borte.

Snart kom det venneforespørsler fra kreti og pleti. Jeg ble invitert inn i varmen av folk jeg aldri hadde pratet et eneste ord med, folk som garantert ikke kjente meg og fra folk jeg hadde vært uvenner med siden barneskolen. Det var hun som alltid overså meg når jeg traff henne på gaten, men på facebook ville hun være min venn. Neste gang jeg traff henne fikk jeg kjeft og ble kalt overlegen fordi jeg hadde takket nei til innbydelsen. Så var det de som var så desperat etter å innlede et forhold til meg at de sendte både to og tre forespørsler. De tok ikke nei for et nei. Tro meg, jeg har ingen illusjoner om at jeg er spesielt interessant å ha i vennekretsen, noen mente imidlertid noe annet. Man kan bli høy på pæra av mindre, men jeg kom ned på jorden igjen og forsto at jeg ikke var så unik da John Bruset inviterte meg inn i sitt felleskap av 5000 venner.

Jeg prøvde å holde antall venner på et minimumsnivå, jeg har aldri vært den mest sosiale, men det strømmet bare på. Det kom stadige meldinger om folk som ville knytte nye bånd. Og hvis jeg ikke logget meg inn på profilen min ble e-posten pepret med beskjeder om at jeg var dypt savnet og fortest mulig burde mingle med de andre der ute i cyperspace.

Jeg hadde lagt ut så få opplysninger om meg selv som mulig. Bare navn og e-post adresse var riktig. Der portrettbildet skulle ha vært la jeg ut et bilde av en fotballstadion. Jeg skrev inn falsk fødselsdato og fødselsår, snart strømmet gratulasjonene inn. Hanne i Stavanger, som jeg hadde gått i klasse med på barneskolen, reagerte ikke på at jeg nå var blitt 40 år eldre enn henne. Gratulerer! Koz): lød meldingen.

Etter noen uker hadde venneflokken delt seg i to. Det var de som delte alt, de hadde jeg skjult. De andre fortalte ingenting, de var det lettere å nå på telefon. Jeg hadde forstått hva facebook virkelig var: Et paradis for skvaldrekjerringer av begge kjønn.

Bjarne Fylling
Ålesund

Jeg kan ikke annet enn å bøye meg i støvet! Jeg har lest mange innlegg og leserbrev i aviser oppgjennom årene, men dette du skriver her fyker rett inn på min Topp 10-liste.
Jeg har også registrert folks hunger etter å fortelle at de har kokt et egg, spisset en blyant eller vært ute med bikkja, og det er sikkert greit en gang i blant, men hele tida?
Jeg synes du treffer spiker`n så til de de grader på hodet her og jeg er ganske sikker på at Facebook, Twitter og de greiene der er et fenomen som vil gå over om noen år. Håpet er at folk heller finner sammen i skjenkestuene igjen...

Vi får holde ut.

[rubensnielsen]

Det faktum at vi endelig er på facebook er et fantastisk iniativ. Vi trenger å være der store deler av Norges befolkning er. Vi kan nå komme gjennom til flere som meg (som ligger på 16-17 år). Vi har også nå mulighet til å komme gjennom til mange av de eldre også etter som mange av de eldre Stokies er også på facebook og kan da nå komme gjennom til oss. At vi ikke er på twitter er greit, men facebook er ett nettfenomen. Det er der det skjer!