Når krybben er tom bites hestene, sier et gammelt visdomsord.
Jeg har den senere tid fått litt de samme assosiasjonene knyttet til vårt kjære Stoke. Vi har hatt kontinuerlig motgang de siste 2-3 sesongene, og det er ikke til å stikke under en stol at dette har ført til frustrasjoner hos fansen, og helt sikkert i klubben både blant spillere og ledere.
Det som slår meg er hvor ulikt fansen ser på årsakene til fallet, og på hvordan vi igjen skal reise oss. Fansen fremstår regelrett veldig splittet, hovedsakelig i to leire. Der den ene leiren ikke begriper hvordan vi kan gi slipp på spillere som Bojan, Bauer, Pieters og Muniesa, mens andre ikke synest dette gjør noe, men synest det er langt verre at vi har mistet spillere som Whelan, Crouch og Walters.
Eller der en leir synest det er på høy tid at Butland vrakes, mens andre synest det er meningsløst fordi det bare vil svekke selvtilliten hans ytterligere, noe han nå trenger mer enn noen gang før. Noen mener Butland er lagets beste spiller, mens andre mener han er oppskrytt og en ordinær keeper.
Eller på manager-fronten, der enkelte nå er begynt å tale varmt for at vi bør prøve å hente Pulis tilbake, mens andre synest dette er meningsløst og vil være å sette klubben mange år tilbake.
Vi ser alle det samme, men likevel ser vi helt ulikt på disse tingene. Det er pussig, og alle mener jo at det synet de selv forfekter er riktig, og kan tale varmt for og argumentere godt for dette.
Summa summarum er det vel kanskje dette som er med på å gjøre fotballen så fascinerende. Vi ser alle det samme, men ser ikke det samme likevel. Og ulikhetene kommer vel kanskje best frem i motgang. For i medgang er jo alle "happy", og vil neppe gå inn i noen argumentasjon for at ting bør endres...