TomS skrev:Hognestad skriver: "Vi er vant til at nordmenn holder med Norge i idrett, det være seg olympiske leker eller et verdensmesterskap. Med fotballen er det ikke slik."
Greit nok, men her har du jo klippet bort det vesentligste:
Mange nordmenn holder med et lokalt, norsk lag, men har samtidig et vel så emosjonelt forhold til en klubb i England. Som regel er det en av de store klubbene, men mange nordmenn er også trofaste tilhengere av Macclesfield, Barnet og andre uglamorøse lag langt ned i divisjonene.
De siste 20 årene har det tiltatt. En grunn er det voksende tv-tilbudet av fotballkamper fra utlandet, særlig England. Gjennom mediene har norske fotballsupportere blitt stadig mer anglofilt orienterte. Finnes det noen skolegård i Norge uten minst 11 unger i Manchester United-drakt? Forrige fredag, klokken 12.25, ble 40-åringen Bjørn Martens Meyer fra Frogner medlem nummer 17.000 i Liverpools supporterklubb her i landet. Ingen norsk klubb har så mange betalende medlemmer. Hvor mange norske gutter og jenter har plakat med det norske landslaget på rommet sitt, egentlig?
- Nasjonen mister sin kraft som privilegert identitetsmarkør i fotball. Mange fotballfans stiller seg likegyldige til landslaget og lever i et lidenskapelig eksil i det engelske fotballuniverset,
Mulig jeg uttrykker meg uklart, men jeg er stadig av den oppfatning at de fleste nordmenn vil holde med Norge i fotball-VM, på tross av eventuelle anglofile tilbøyligehter i det daglige.
Enig, men som Hognestad så presist formulerer så kan folk som ser fotball kategoriseres i grupper. De som beskjeftiger seg med landslag er i det store og hele flanører og/eller tilhengere, mens de som følger en klubb( nasjonalt og/eller internasjonalt ) i større grad kan kategoriseres som supportere.
Sånn sett er matchen mot Danmark interessant. Hvor mange av de som har billett til den kampen ville ha sett en privatkamp mot Malta på Ullevaal?
Selvfølgelig er det helt greit å se Norge( og holde med dem også ), men tendensen er at fotballen har blitt mer og mer global og grenseoverskridene de siste 20-30 åra. Mye skyldes nok at TV bringer oss bilder fra ligaer som i England, Tyskland, Spania osv.
Andre faktorer er at klubb og lokalmiljø settes foran nasjonal tilhørighet og dermed prioriteres av mange fotballsupportere. Ett eks.: Jeg har vært i Siena i Italia en del ganger. I flg. mange av de som bor der kommer de først og fremst fra en bydel i Siena, deretter fra selve Siena, deretter fra Toscana og til sist fra Italia. Jeg tror man finner mye av det samme i fotball også.
Det paradoksale er jo at nesten ingen som spiller i en klubb i dag faktisk kommer fra stedet hvor klubben hører til. Og det er vel ett utviklingstrekk som gjør seg gjeldene ellers i samfunnet også? At mange av oss har null problemer med å akseptere integrasjon. Være seg om det er på eller av en fotballbane.
Jeg tror nok det er mange forskjellige meninger om et sånt tema som det her, men interessant er det!
