Mange gode innlegg og interessante synspunkter her
Jeg er nok mest på linje med Torage her. Jeg er selvsagt opptatt av resultater, og skulle jeg hatt valget mellom å se Stoke spille "dårlig" fotball i PL, eller spille "god" fotball i Championship, ville jeg helt klart ha valgt det første.
Men så er vi noen som er som Ole Brumm, og sier "ja takk, begge deler". I min ideelle fotballverden så gjør Stoke det bra i PL, ved å spille "god" fotball. Og når jeg setter "god" i hermetegn, er det selvsagt fordi det vil være veldig subjektivt hva som oppleves som "god" fotball. For noen er det "god" fotball å ha et pottetett forsvar, som hindrer motstanderne i å komme til sjanser, og slipper inn lite mål. For andre så er det feiende angrepsfotball, hvor hovedfokuset er på selv å skape sjanser og score mål, som er "god" fotball.
Jeg er utvilsomt i den siste kategorien.
Så vil noen kanskje stille spørsmålet hvorfor jeg holder med Stoke, som ofte har vært kjennetegnet av "fysisk fotball" ? Men da jeg i sin tid - for mange år siden, tidlig på 70-tallet - begynte å interessere meg for fotball, og Stoke raskt ble mitt favorittlag, hadde vi spillere som var kreative og dyktige fremover på banen, som Hudson, Greenhoff, Conroy og Ritchie, for å nevne noen....
Jeg husker derfor ikke Stoke som et utpreget defensivt og fysisk lag, men som et lag med mange gode offensive spillere. Og så er det nå en gang slik, at når man har fått seg et favorittlag, ja, da holder en fast ved det - også i de mange årene i "skyggenes dal" - selv om spillestilen opp gjennom årene ikke alltid har vært den man selv hadde foretrukket.
Når det er sagt, så er jeg samtidig rimelig sikker på at stilen til Pulis var riktig den gangen han fikk oss opp fra Championship, og etablerte oss i PL. Fordi jeg mener at vi den gang ikke hadde mannskap til "finspill", og måtte kompensere gjennom innsats, tøffe dueller, god defensiv organisering, disiplin og dødballstyrke. Og det gjorde vi veldig bra under Pulis.
Derfor var jeg også veldig godt fornøyd med Pulis de første årene. Men jeg hadde stadig et håp om at Pulis skulle gradvis gå litt bort fra denne "fysiske" stilen, og i retning av et mer "spillende" Stoke, med større fokus på den offensive delen av spillet. Da Pulis snakket om sin treårs-plan, trodde jeg det var noe slikt han hadde i tankene. Etter hvert forstod jeg at det ikke var tilfellet, og jeg greidde aldri å se hva som endret seg etter at de tre årene var omme.
Jeg er nok derfor blant de som har endret litt syn på Pulis underveis. Men jeg er likevel helt uenig i at jeg av den grunn har vendt meg i den retning vinden blåser. Som jeg har påpekt ved flere anledninger mener jeg at Pulis presterte langt bedre i sine første år som Stoke-manager (i hans andre periode) enn det han gjorde i de siste to sesongene. Med det mener jeg at han - relativt sett - fikk langt mer ut av mannskapet de første sesongene enn det han gjorde mot slutten, sett hen til de gode rammebetingelsene og ressursene han etter hvert fikk tilgjengelig.
Og det er også grunnen til at jeg var langt mer positiv til Pulis i starten enn det jeg var nå mot slutten av hans Stoke-karriere.
Jeg mener at Pulis var rett mann på rett plass da han overtok andre gang, men han hadde - nå på slutten - ikke lenger så mye å tilføre og han fikk ikke lenger det beste ut av mannskapet. Man skal ikke tviholde på en manager basert på gamle meritter, og derfor var et skifte nødvendig.
Samtidig er jeg enig med Morten i at misnøyen over dårlige resultater nok forsterkes, dersom dette ledsages av at selve måten det spilles på oppleves som lite underholdende. Jeg kjenner meg selv godt igjen i dette.
Særlig gjaldt dette bortekampene våre i fjor, hvor vi etter mitt syn spilte svakt samtidig som vi fikk svake resultater. Da er det vanskelig å se "lyset i tunnellen", og mismotet tar overhånd. For egen del var dette også meget sterkt preget av at jeg mente vi (Pulis) ikke "prøvde nok" å få et bra resultat, eller rettere sagt la til grunn en feil tilnærming for å oppnå resultater. Etter mitt syn var han - spesielt på bortebane - altfor defensiv og forsiktig i sin tilnærming, "snakket motstanderne opp", og hadde altfor stor respekt for motstanderne enten de het Chelsea eller Fulham. Han la seg for mye bakpå, turde ikke å gå i strupen på og stresse motstanderen, og lot de styre kampene. Som regel gikk det bra en god stund, men det raknet som regel til slutt.
For egen del opplevde jeg det derfor slik at vi ikke "prøvde nok", spillet ble lite underholdende, og det var nok helt klart med på å forsterke min oppfatning av at Pulis ikke lenger var den rette for oss.
Og motsatt har jeg vært positiv til Hughes, selv om det også under han lenge har buttet mot resultatmessig på bortebane. Men her har situasjonen vært annerledes. Her har vi i langt større grad prøvd å ta tak i kampen, og det har ofte vært små marginer som har skilt oss fra gode resultater også på bortebane. Det har gjerne vært litt "stang ut" i en del kamper, men samtidig gir det håp om at situasjonen kan snu om vi får marginene litt mer med oss. Her har det vært mulig å se "lyset i tunnellen".
Jeg tror derfor at vi med "underholdende fotball" i denne sammenheng kanskje skal trekke denne et lite steg videre, og si at det ikke bare dreier seg om graden av underholdning, men like mye til graden av vilje til å gå for tre poeng, og ikke bare håpet om å kunne forsvare seg til ett poeng.
For det er jo en gang slik i fotball, at selve grunnidèen er å score flere mål enn motstanderen. Og man får aldri tre poeng uten å score mål, selv om man er aldri så flink til å holde nullen.