Tony Waddington

[Morten T.]

Mange av dagens norske Stokefans begynte å følge klubben da Tippekampen rullet i gang på tidlig 70-tall.
Den gangen var laget suksessfullt med flere stjernespillere fra datiden. I tillegg hadde Stoke legendariske Tony Waddington som manager. "Waddo" hadde klart kunststykket å bygge møysommelig opp en klubb i dårlig forfatning til å bli et lag som var utfordre til ligatittel og som i tillegg vant Ligacupen i 1972. Waddington likte å kombinere lokalt talent med gamle storspillere han børstet støv av og fikk liv i igjen. Det var en god miks og førte til en meget suksessfull periode.
Men likevel, vet dere som ble fans den gangen at "Waddo" ble pepet ut og hetset av fansen i Stoke på tampen av sin karriere i klubben? Faktisk så mye at han til slutt sa opp stillingen sin:
http://www.stokesentinel.co.uk/how-stok ... story.html

Jeg har visst om dette noen år og alt var altså ikke rosenrødt i den perioden, og dessverre har vi sett en lignende behandling av noen svært suksessfulle managere i nyere tid også. Jeg forstår dette med "kortidshukommelse" og de greiene der som brukes om hverandre litt hist og pist og som det passer sånn, men er det virkelig slik at den gjengse fotballsupporter ikke er i stand til å se og prissette hardt arbeid som er gjort over tid? Jeg kjenner til at flere engelske Stokefans fra tiden rundt Waddo er fryktelig beskjemmet og flaue over den stupide historieløsheten som ble utvist den gangen og at det er først i etterkant de har forstått dette. Det pussige er at mye av de samme mekanismene har dukket opp i nyere tid også, så ikke alle har lest i historiebøkene for å suge til seg nyttig lærdom.

Jeg tviler likevel på at slike hendelser er spesielt i Stoke, det eksisterer nok i andre klubber også, men like fullt er det synd at ikke flere fotballsupportere ser at det som har blitt gjort i forhistorien har en direkte konsekvens til det som skjer i dag.

[-Tottal-]

Fotballsupportere glemmer ekstremt fort, for veldig mange er det nesten bare den aller siste matchen som teller og gjør opp status.
Noe som er overraskende, da det er resultater over tid som virkelig betyr noe.....noen er også ekstremt kravstore, med usannsynlige forventninger.
Disse blir egentlig aldri fornøyd, og da er det nok ingen takknemlig oppgave å være verken manager eller spiller....men med slike fantasihøye lønninger
så er det kanskje lov å svinge litt med pisken når alt ikke går riktig vei ?

[Morten T.]

Fotballsupportere glemmer ekstremt fort, for veldig mange er det nesten bare den aller siste matchen som teller og gjør opp status.

Dette er jo helt sant. En del supportere tar prestasjonene i den aller siste matchen som et slags "bevis" på at en spiller eller manager er bra eller dårlig. Det er jo ganske snodig, men det er greit for min del.
Det virkelig farlige er hvis beslutningstagere i en klubb, primært eiere, ledere og trenere, blir med på den samme følelsesmessige berg-og dalbanen. Skjer det i for stor grad så kommer en klubb fort ut å kjøre.

Disse blir egentlig aldri fornøyd, og da er det nok ingen takknemlig oppgave å være verken manager eller spiller.

Jeg lurer på hvor en slik egenskap kommer fra? Gjenspeiles det i det øvrige liv også?

men med slike fantasihøye lønninger
så er det kanskje lov å svinge litt med pisken når alt ikke går riktig vei ?

Det er det absolutt, men ofte så kommer ikke den faktoren inn i det hele tatt. Spillere som Shaqiri og Imbula er suverent lønnsledende i Stoke. Jeg opplever vel ikke at alle kritiserer disse etter en svak prestasjon. Jeg vil heller påstå at det som oftest er motsatt. Ofte så bortforklares disse spillernes svake prestasjoner med for eksempel "mangel på tillit", "lite spilletid", "skader", "managerens (feil)vurdering", "benyttes i feil posisjon", "medspillere som ikke forstår "genialiteten" til vedkommende spiller" og Fandens Oldemor. Ganske snodig at ikke det samme parameteret gjelder i vurderingen av alle spillere, og at noen slipper ekstremt lett unna kritikk basert på at de har et "navn".